Valget ingen ville ta – Bajas

Av Marie Vatten august 2011

Mamma, søstera mi Silje og jeg, satt rundt er bord med en av Norges beste hundeeksperter, Terje. Mamma, Silje og jeg satt på den ene benken og Terje satt på den andre benken tvers over bordet. Vi satt og nøyt hver vår cola i sola. Vi kjente solstrålene varme på hunden. Det var en helt nydelig onsdag, ikke noe kunne ødelegge denne dagen, trodde jeg i hvert fall. Vi hadde akkurat gått en lang løype og testa Bajas mentalt, og nå skulle vi få tilbakemeldinger på hva Bajas strevde med og hva vi kunne gjøre får å få bort knurring og glefsing etter fremmede.

Det startet egentlig med en gang vi fikk verdens søteste valp hjem, men ingen ville si noe for ingen ville ta det grusomme valget. Han var hvit med røde flekker over ryggen på halen og i ansiktet. Flekkene han hadde i ansiktet omringet øynene hans perfekt, og han hadde to små rosa flekker på den brune snuten. Og det søte dyret fikk navnet Bajas. Han var den minste i kullet og den søteste. Han lærte veldig fort og det utnyttet jeg ved og lære han alle slags kunstner som å gå to bein, og labb, god dag, rulle rundt, spille dø og mange andre triks. Når vi var på hytta gikk alltid Bajas og jeg på oppdagelser turer i skogen, vi løp rundt og hadde sisten og var verdens beste bestevenner. Hvis vi ikke var i skogen løp vi rundt på det store grønne jordet med det lange gresset som var høyere en Bajas og meg til sammen. Jeg gjemte meg i gresset og Bajas løp så fort som han bare kunne for å finne meg. Når vi ikke orket å løpe lenger, så la vi oss i gresset og så på skyene og nøyt de varme solstrålene, i alle fall jeg gjorde det. Bajas lå som oftest og tygde på en pinne mens jeg klappet han over ryggen. Alt var så perfekt da. Og vi var verdens beste bestevenner.
Og alle de gangene vi var på skogsgåturfiske (som jeg kaller det siden vi går mer en vi fisker) med pappa, lå Bajas alltid fremst i båten når vi fisket og når stanga bøyde seg for å symbolisere at vi fikk fisk, sa alltid Bajas alltid klart fra med et bjeff.
Han var bare helt utrolig, alt var perfekt med han, det var bare det at han knurret og glefset etter fremmende folk. Vi hadde vel egentlig sett det fra han var liten, siden den første uka hadde vi sett det, men ingen ville si noe, for vi ville ikke ta det grusomme valget.

Terje sa først alt det positivet med Bajas. Han sa Bajas var en nydelig hund, og jeg kjente at det varmet meg innvendig når han skrøt av Bajas. Jeg så ned på Bajas og følte meg stolt, men etter at Terje sa det, så forandret han tonen i stemmen og så mye mer alvorlig ut. – Bajas er en veldig fin hund, men han går rundt og er redd hele tiden og er det noe jeg vet om hunder så er det at en redd hund har det ikke noe bra med seg selv og det er derfor han knurrer og glefser etter fremmede. Så det beste dere kan gjøre for Bajas er….

Han sa nå det vanskeligste og det verset ordet en hundeier kan høre. Avlivning. Jeg braste sammen, jeg følte at hele verden tatt sammen, tårene presset seg fram og på kort tid raste det en foss av tårer nedover ansiktet mitt. Det føltes som jeg ikke hadde sovet på flere dager og at noen hadde banket meg opp. Hvordan kunne jeg avlive min lille Bajas? Han er jo alt for meg. Han er den eneste i verden som ikke dømmer meg hvis jeg kommer hjem med dårlig karakterer eller har stikket av midt på natta. Bajas dømmer meg aldri, han er min bestevenn, men snart er han kanskje ikke det mer. Han er der når jeg trenger noen å snakke med, han var der for meg når mamma og pappa skilte seg. Han er der alltid for meg.
Jeg så ned på Bajas, han smilte som han pleide med tunga ut og logret når jeg så på han, som han pleier å gjøre. Hvordan kan jeg ta livet av han?
Han kom bort til meg og sleiket meg i ansiktet for å trøste meg. Det gjorde det bare vanskeligere å takle at jeg måtte ta livet av min bestevenn.

Jeg skalv i hele kroppen mens jeg kjærtegnet hodet hans, og så dypt inn i de tillitsfulle øynene hans. Han dyttet borti meg med snuten, akkurat som for si, – jeg er her, alt kommer til å gå bra. Da fosset tårene bare enda mer. Jeg hørte mamma og Silje gråte, og snakke med Terje bak rett meg på benken, men det hørtes som de satt flere mil unna. Jeg satt meg ved siden av Bajas og klemte rundt han. Jeg kunne sittet der resten av livet mitt og bare holdt rundt han. Det var så vanskelig og tenke på at han kanskje ikke fantes om noen dager, at jeg aldri mer kunne kjærtegne det vakre hodet hans eller kysse de rosa flekkene på den brune snuten og aldri mer leke eller se på skyene på det store grønne jordet med det høye gresset og dra på oppdagelses tur i skogen ved hytta, eller ha han med på fiske tur med pappa. At jeg kanskje måtte ta livet av min aller bestevenn.

Hvordan kunne Terje si at vi burde avlive Bajas når han bare hadde vært med han noen få timer?   Han hadde ikke rett til å si at det beste for Bajas er avlivning. Med ett reiste jeg meg opp, – Hvordan kan du sitte der og si at  det beste for Bajas er avlivning? Du kjenner ikke Bajas, du har vært med noen få timer. Bajas er verdens beste hund og er verdens snilleste. Du har ingen rett! Ropte jeg sint og fortvilet ut.

Etter det datt jeg sammen på bakken og tok hendene foran ansiktet og gråt. Det føltes ut som noen hadde kjørt over meg og jeg følte meg tung og at det ikke var noe mening med livet lenger. Det føltes som verden ikke fantes lenger og at alt som var rundt meg var mørket. Med ett kjente jeg snuten til Bajas som trengte seg gjennom hendene mine og han sleiket forsiktig bort tårene mine i ansiktet mitt og så på meg med de tillitsfulle øynene. Jeg tok rundt ham og tok nesen min dypt ned i pelsen hans. Hvordan kunne han trøste meg, når jeg kanskje må ta livet av han. Den dårlige samvittigheten stakk i hjerte mitt og gjorde meg bare mer tristere.

Jeg så opp på mamma, Silje og Terje. De så på meg med sørgmodige blikk. Øynene til mamma og Silje var helt blodrøde etter gråt. Mamma så på meg og sa,

–  Du, vennen min. Terje sier ikke at vi må ta livet av Bajas. Han sier at det er det beste for Bajas. Bajas får rundt og er redd hele tiden og det er ikke noe godt for han å gå rundt sånn, men til syvende og sist er det vi som tar valget om han skal avlives.

Der sa hun det, det alle har visst så lenge uten at noen har sagt noe. Vi må ta valget om vi skal avlive han eller la han lide av redsel resten av livet. Jeg klarte ikke å svare. Jeg hadde nok med å prøve å puste der jeg satt, for det føltes ut som jeg ble kvalt hver gang jeg åpnet munnen. Jeg holdt rundt min bestevenn og følte at verden bare var et stort helvete.

Vi satt oss i bilen for å kjøre den 2 timers lange veien hjem. Det var helt fryktelig å sitte i bilen, jeg følte meg kvalm og så ikke noe mening med noe. Den nydelige dagen var ødelagt, og det føltes ikke ut som det kom til å bli noen fine dagen noen gang igjen. Vi stoppet på en bensinstasjon etter at vi hadde kjørt et par kilometer. Jeg var fortsatt helt knust. Alle på bensinstasjonen så ut til å ha det helt bra, og jeg kunne ikke skjønne hvordan alle kunne ha det så vanvittig bra, når vi kanskje måtte avlive Bajas. Det ble en lang tur hjem, alle satt og gråt og tenkte på alle de fine stundene vi hadde hatt med Bajas, og lurte på om det var vår feil at vi kanskje måtte avlive Bajas. Vi hadde ikke tatt noen valg enda, men det var akkurat som valget hadde blitt tatt.

Når vi kom hjem kom pappa opp til oss, ettersom han ikke bor hos oss lenger. Vi skulle velge sammen.  velge mellom og ta livet av bajas eller la Bajas leve, men da måtte han være borte fra folk og leve helt isolert. Alle visste hva som var best for Bajas, men ingen hadde lyst til å velge det. Hvem vil vel ta livet av hunden sin?

Jeg hadde bestemt meg på bilturen hjem. Jeg ville ta livet av Bajas. jeg ville det ikke, men det var det beste, håpet jeg i alle fall. De andre mente det samme som meg. Vi hadde tatt valget. Valget alle hadde visst vi måtte ta, vi hadde bare utsatt det i nesten 2 år…

Jeg stengte alt ute, jeg latet som om det var en drøm, en vond drøm som kom til å slutte hvert øyeblikk og at jeg ville våkne opp og løpe med Bajas på det store grønne jordet med det høye gresset.

Fredag før kl 1 skulle vi ta livet av Bajas. Vi skulle reise bort med han, men ikke komme tilbake med han. Jeg hadde en dag igjen med min beste venn. Når man vet at etter denne ene dagen kommer man aldri til å se sin beste venn igjen, følelsene man får av å tenke den tanken og man vet det er sant, er bare ubeskrivelig. Det er så grusomt at det kan ikke forklares. Jeg og mamma hadde bestemt oss for å gå en lang aller siste tur med Bajas.

Vi gikk på en grusvei inn til et vann, grusveien gikk rundt hele vannet og det lå en gjennomsiktig skodde over vannet. Vi slapp Bajas så han fikk vasse og løpe fritt rundt en aller siste gang. Det var en av de beste og verste turene jeg har hatt med Bajas.

Torsdag kveld var alle samlet, mamma, pappa, Silje og jeg. Vi ga Bajas masse godbiter og han fikk gjøre hva han ville, og han fikk det han likte bet til mat; leverpostei og våtfór. Bajas visste ikke hva som skulle skje, – det var kanskje det beste…

Da jeg sovna den natta, lå Bajas tett inntil meg og så på meg med de tillitsfulle øynene og da jeg våknet dagen etter var jeg sikker på at jeg hadde drømt. At det ikke var i dag vi skulle avlive Bajas og at alt var en drøm, men det var det ikke. I dag var den dagen jeg skulle miste min bestevenn for alltid, og livet mitt ville bli forandret for bestandig.

Kl 11 fredag, kjørte vi alle sammen til dyrlegen for å avlive Bajas. Vi gikk inn på venterommet hos veterinæren og satte oss. Vi satt og ventet på å avlive Bajas! Det var helt forferdelig. Tove, den snille veterinærassistenten, smilte sørgmodig til oss og ba oss følge henne. Vi ble plassert inne på et rom, det rommet Bajas skulle dø i. Vi lot Bajas gå løs og  han gikk lystig og glad rundt og snuste på gulvet etter godbiter. Vi koste og klappet Bajas så mye vi kunne. Når veterinæren kom, ba han mamma holde Bajas så han fikk satt en berolighetssprøyte på han. Vi klappet Bajas mens vi ventet på at han skulle legge seg ned. Han gikk rundt og sleiket alle i ansiktet før han la seg på ryggen så vi kunne klø han på magen. Vi så at Bajas ble veldig søvnig, han lå rett ut nå og halvsov. Jeg kysset den søte fuktige brune snuten med de to rosa prikkene gang på gang mens jeg kjæretegnet det vakre hodet hans og så inn i de søvnige øynene hans. Han sov nesten nå. Han så fredfull ut. Jeg var klar over at om noen minutter så hadde jeg ikke noen bestevenn lenger.

Veterinæren kom inn i rommet og Bajas klarte så vidt å se opp for å se hvem som kom. Han viste oss en sprøyte og forklarte rolig at når han satte sprøyta kom bajas til å sovne inn etter ca 50 sekunder. Han satte sprøyta og jeg holdt rundt Bajas og klemte han. Jeg skalv. Jeg kunne ikke miste han og jeg angret sånn for at jeg hadde latt veterinæren sette sprøyta. Jeg hadde bare 50 sekunder med min beste venn. jeg følte meg så slem, tenk om Bajas forsto at vi tok livet av han, tenk om han var sur på meg og hatet meg. Jeg rakk akkurat å hviske: – Tilgi meg, inn i øret han før han forsvant. Nå, nå var han borte. Jeg så inn i øynene hans og de var ikke noe tillitsfulle øyne lenger. Det var bare et par døde øyner  og når jeg kysset snuten hans for aller siste gang var den helt tørr, helt dø. Jeg klemte det som var Bajas for siste gang mens tankene mine surret rundt i hode; aldri mer får jeg leke med, aldri mer ligge og se på skyene, aldri mer se han igjen…

Vi gikk alle ut av rommet unntatt Bajas, han ble liggende dø igjen på det kalde gulvet alene..

Jeg var helt utrøstelig etterpå. Jeg satt i sittekroken i hagen og tenkte på de gangene Bajas og jeg hadde springet rundt i hagen. Det var nesten så jeg kunne se han løpe rundt ihagen gjennom tårene i øynene. Jeg savnet han så, og jeg forsto ikke hvordan verden kunne gå videre. Det eneste jeg visste var at jeg aldri skulle ha en hund igjen i hele mitt liv. Jeg hadde aldri trodd at det eneste som kunne få meg glad igjen faktisk var en ny hund.

Silje, søstera mi, kom med en ny valp etter 2 uker. 2 uker etter at jeg hadde tatt livet av min bestevenn. Silje klarte ikke å bo i et hus uten en hund, så en dag kom hun hjem med en søt liten valp. Jeg hatet den valpen. Den var akkurat som Bajas, bare snillere, og derfor hatet jeg han. Han er det Bajas ikke kunne bli, og jeg var redd for at hvis jeg ble glad i den nye valpen kom Bajas til å bli sur og lei seg.
En dag passet jeg den nye valpen. Vi var ute i hagen for å leke og plutselig satte han seg foran meg, stirret på meg med de samme øynene som Bajas hadde. De tillitsfulle øynene til Bajas, og da gikk det opp for meg. Bajas vil alltid være med meg og alltid være min bestevenn og Bajas blir ikke sur eller lei seg hvis jeg får en ny venn.

Jeg vet at Bajas har det bra der han er og at han ikke er sur eller sint, og en dag møter jeg kanskje min bestevenn igjen. Da skal vi enda en gang springe over et stort grønt gjorde og være bestevenner igjen.

http://www.youtube.com/watch?v=Z6s5whf1rBo </3

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s